Røde Kors

Røde Kors spilte en veldig viktig rolle i andre verdenskrig med hjelpen de ga til krigsfanger. Røde Kors arbeidet innenfor rammen av krig som påfører det - at de krigførende maktene vil la Røde Kors gjøre sitt arbeid. Hvis krigførende nasjoner ikke lar dette skje, kan Røde Kors gjøre lite.


Den første av disse stevnene involverte syke og sårede. Røde Kors etablerte hjelpesykehus hvor de fikk lov til og bemannet dem med Røde Kors-personell. De var nøytrale og behandlet alle som ble fanget opp i en konflikt uansett hvor dette var. Det var en internasjonal forventning om at krigende nasjoner ville behandle Røde Kors-personell på passende måte og at sykehusene ikke var legitime mål. Røde Kors etablerte også rekonvalesente hjem for å ta seg av syke om de trengte langvarig pleie. I løpet av andre verdenskrig tillot de krigførende nasjoner i Vest-Europa Røde Kors å utføre sitt arbeid for å støtte dem som ble tatt til fange. Det samme var ikke så sant i krigens teatre i Stillehavet og Øst-Europa. I Changi-leiren som ble drevet av japanerne i Singapore, mottok i gjennomsnitt en POW en brøkdel av ett matpakke sendt av Røde Kors i løpet av det halvannet året leiren var åpen. De fikk også bare ett brev per år. Røde Kors var knyttet til Genève-konvensjonene om hvordan fanget personell skulle behandles, og Japan hadde ikke meldt seg på dette.

Den andre konvensjonen som eksisterte på det tidspunktet involverte krisesituasjoner og deres behandling. Denne konferansen utvidet også til interner som holdes av en stridende nasjon. I 1934 hadde Det internasjonale Røde Kors forsøkt å få alle nasjoner til å gå med på lovlige garantier for alle sivile i et område der krig hadde brutt ut. Internasjonale makter gikk med på å utsette avtalen om dette frem til 1940. Derfor, da den andre verdenskrig brøt ut, hadde mange sivile ingen sikker bevoktet juridiske rettigheter. Røde Kors sluttet aldri å prøve å få tilgang til dem som ble arrestert, deportert eller sendt til tvangsarbeid, men med liten suksess.

Konvensjonens artikkel 79 tillot Røde Kors å videreformidle informasjon eller henvendelser om POW-er. Disse 'brevene' var begrenset til bare 25 ord og måtte kun handle om familienyheter. Alle meldinger ble sendt til Det internasjonale Røde Kors hovedkvarter i Genève derfra de ble sendt videre til sine respektive destinasjoner. I 1945 hadde 24 millioner meldinger blitt utvekslet. Det internasjonale Røde Kors fikk også fullmakt til å samle all informasjon de kunne om POW-er - for eksempel hvor de befinner seg, helse osv.

Den ødeleggende virkningen av Blitzkrieg ble først sett med dette angrepet på Polen 1. september 1939. Bare i september fanget tyskerne 500.000 polske soldater på bare 22 dager. Det falt til Det internasjonale Røde Kors å samle all informasjonen om disse POW-ene. Ved slutten av angrepet på Vest-Europa våren 1940 var 30.000 britiske tropper POW-er sammen med mange flere franske, Belgia og nederlandske tropper. Kombinert med dette var det store antall flyktninger som hadde vært et produkt av det tyske angrepet med familier som ble sølt ut. Bare i 1940 ble Det internasjonale Røde Kors oversvømmet av henvendelser om hvor mange tusen mennesker befinner seg. Med så mange involverte mennesker, var arbeidet med Det internasjonale Røde Kors aldri slutt.

En stor test for Røde Kors kom da Hellas ble okkupert i april 1941. Før andre verdenskrig hadde startet Hellas importerte en tredjedel av matforsyningen. Nå som en okkupert nasjon ble den avskåret fra alle leverandørene. Hvilke avlinger som fantes i Hellas hadde blitt ødelagt enten i kampene eller av dårlig vær. Som nasjon syntes Hellas å være på grensen til sult. Det antas at opptil 500 barn om dagen døde av effektene av underernæring. Røde Kors fikk avtalen fra de nasjonene som okkuperte Hellas om å tillate matforsyninger, og i mars 1942 ble de første 1000 tonn korn landet. Den tyske regjeringen frigjorde svenske godstransporter som hadde blitt lagt opp i havner siden okkupasjonen av Danmark og Norge. Tyskerne insisterte på at et medlem av Det internasjonale Røde Kors måtte være om bord på hvert skip og britene ga en garanti for fri passasje i Middelhavet. Hver båt hadde et stort rødt kors malt på, og hver frakt ble også malt i fargene i Sverige. I Hellas selv satte Røde Kors opp matkjøkken og produserte over 500 000 kummer suppe på bare to måneder.

Røde Kors avholdt også jevnlige besøk i POW-leirene. Disse besøkene ble vanligvis gjort av trent medisinsk personell som sjekket fangenes helse og overnatting. Kvaliteten på maten ble også sjekket. Klager over hvordan POW-ene ble holdt ble gjort til Røde Kors-tjenestemenn som deretter gjorde disse klagene kjent for den relevante myndigheten.

Røde Kors kunne bare operere i land som tillot det å operere. Sovjetunionen hadde ikke undertegnet Genève-konvensjonen. Som et resultat fikk de mange russerne som ble tatt som POW-er ikke Røde Kors-besøk. Røde Kors tilbød sine tjenester til alle krigførere, men tyskerne måtte ganske enkelt påpeke at ettersom Russland ikke hadde undertegnet konvensjonen, hadde ikke POW-ene hennes rett til Røde Kors støtte. Derfor mottok de ingen og ble holdt under rystende forhold.

Frem til 'Operasjon Barbarossa' hadde USSR ikke klart å svare på appeller fra Røde Kors om å opprette en delegasjon i Moskva. Etter det enorme tapet av arbeidskraft i de innledende stadiene av Barbarossa, gikk den sovjetiske regjeringen med på å la Røde Kors hjelpe og et kontor ble opprettet i Ankara. Dens oppgave var å finne ut om russiske og tyske krisesituasjoner fra konflikten på østfronten. I august 1941 nådde den første listen over navn på russiske krigsstyrker Ankara fra tyskerne. Det skulle være den siste. Tyskerne hevdet at ettersom russerne virket uvillige til å sende dem en liste, via Ankara, over tyske POW-er, ville det også gjort det samme. Dette førte også til at tyskerne ikke klarte å tillate Røde Kors besøk i POW-leirene som huset russiske fanger. Tyskerne hevdet at ettersom russerne ikke tillot Røde Kors-besøk i tyske POW-er, vil det gjøre det på samme måte med russiske POW-er.

I Tyskland besøkte Røde Kors alle andre nasjonaliteter som tyskerne hadde - men ikke russere. Første gang Røde Kors hadde formell tilgang til russiske POW-er var i de siste ukene av krigen da Nazi-Tyskland smuldret.

Røde Kors forsøkte også å hjelpe de i konsentrasjonsleire. Her møtte de blandede resultater. Forsøk på å få navnene på de i leirene ble mislykket. I 1943 var nazistene enige om at Røde Kors-pakker kunne sendes til navngitte ikke-tyskere i konsentrasjonsleirene. På en eller annen måte fikk Røde Kors tak i noen få navn og sendte matpakker til disse navnene. Kvitteringer for disse parsellene ble returnert til Genève - noen ganger med så mange som et dusin navn på hver kvittering. Denne metoden lot Røde Kors samle flere og flere navn. Da krigen tok slutt, hadde Røde Kors en liste med 105.000 navn på mennesker som ble holdt i konsentrasjonsleire, og over 1 million pakker ble sendt ut - selv til dødsleirene i Polen. Da krigen var mot slutten, for å observere hva som skjedde i konsentrasjonsleirene, ble en Røde Kors-delegat værende i hver leir.

I Fjernøsten hadde Røde Kors liten glede med den japanske regjeringen. Den japanske regjeringen hadde undertegnet Genève-konvensjonen, men hadde ikke ratifisert den, så Japan var ikke bundet av betingelsene. Japanerne gjorde alt for å hindre Røde Kors arbeid, fra å unnlate å informere den om alle sine POW-leire (de navngav 42 når det var over 100), til å utsette eller bare unnlate å utstede nødvendig dokumentasjon som tillot en leir besøk for å mistenke Røde Kors-tjenestemenn for å være spioner. I Borneo ble Røde Kors-delegaten skutt sammen med sin kone på siktelser for å prøve å skaffe navn på internerte sivile.

I august 1942 beordret japanerne at intet nøytralt skip, selv med flagg fra Røde Kors, skulle tillates i japanske farvann. Dette betydde helt klart at matpakker til POW-er som ble holdt i Japan ikke kunne sendes. Matpakker ble lagret i Vladivostok fra september 1943, men de forble der til november 1944 da japanerne lot ett skip transportere pakker til Japan. Hvor mye av denne sendingen som faktisk kom til POW-er eller interne, er ikke kjent. En annen forsendelse skjedde aldri da skipet ble senket.

Japanerne satte en begrensning på antall ord en POW kunne motta i et brev. Maksimum var 25 ord som måtte skrives med store bokstaver. Å sende et brev fra en POW-leir var enda vanskeligere ettersom japanerne hadde liten tid til POW-er som hadde overgitt seg. Slik likegyldighet medførte at veldig lite nyheter kom fra leirene til familier og Røde Kors kunne gjøre lite for å endre dette.

Relaterte innlegg

  • Røde Kors og andre verdenskrig
    Røde Kors spilte en veldig viktig rolle i andre verdenskrig med hjelpen de ga til krigsfanger. Røde Kors jobbet…
  • Britiske krigsfanger
    Britiske krigsfanger ble holdt i alle krigens teatre fra 1940 til 1945. De britiske krigsfangene holdt i tyske leirer drevet av…